Attraktive steder i Osloregionen

Attraktive steder i Osloregionen

Det er urimelig å måle arbeidet med stedsattraktivitet i befolkningsøkning eller ei. Overalt i verden trekkes folk mot byene. Vi burde heller se oss som en del av byen. Da kan vi måle arbeidet med stedsbranding i relevante parametere som antall tilflyttere, antall etablerere, antallet som blir værende og graden av trivsel blant de menneskene som til enhver tid befinner seg her hos oss.


Janka Stensvold Henriksen, samfunnsgeograf og prosjektleder for Hadeland nært og naturlig


Hva er stedsbranding? Vi jobber ikke med salg av produkter eller destinasjoner. Vi jobber med regionen som helhet - inkludert alt det som ikke koster penger, krever billettsalg eller alle aktørene som ikke har egne markedsføringsbudsjetter. Vi jobber med å synliggjøre en kvalitet, en identitet og en attraktivitet som er summen av de aktivitetene med (nasjonal) nyhetsverdi og alle de andre aktivitetene som er selvsagte, som alle steder har. De kvalitetene som bare de lokalkjente vet om og de små og unike plassene som gir steder særpreg.

Hadeland er en attraktiv region i Stor-Oslo og vi har positiv tilflytting, noen unike destinasjoner og fornøyde innbyggere som blir værende. Vi har i regionen jobbet med stedsattraktivitet i mange år. Allikevel er det mange som fniser litt av tanken på egne ambisjoner for hadelandsregionen når det kommer til å se seg selv som en viktig region og til og med som et internasjonalt attraktivt sted. Helt til det gjelder de virkelig kjente destinasjonene våre som Kistefos, som Hadeland Glassverk, som Thorbjørnrud Hotell – som alle har fått internasjonal oppmerksomhet. Da er det ingen som ler, da vil alle ha en del av kaka og skryten. Så hvorfor er det så fryktelig mye vanskeligere å tro at man kan oppnå noe mer fra noe minst like bra som ikke enda er kjent? Kistefos ble ikke kjent over natta. Thorbjørnrud ble startet med hardt arbeid, drømmer og visjoner. Hadeland Glassverks merkevare er basert på (flere) hundre år med kvalitetshåndverk. Er det noe en region trenger så er det politikere og administrasjon som står framme i skoa og er ambisiøse på regionens vegne. Og tror.

Hva er Hadelands unike innsalgpunkter? Vi er en del av Osloregionen. Vi er en del av byen. Men vi er annerledes. Vi er et alternativ for de som ønsker nærhet til byen men en annen livskvalitet. Vi kan allikevel skilte med urbane kvaliteter og enda viktigere, vi har det som trender i byen. Vi bor ganske kompakt, mye mer kompakt enn vi tror. Undersøkelser viser at de aller fleste ikke har lenger enn 10 minutter til et knutepunkt, en butikk, en skole, et sentrum eller en kulturopplevelse. Vi har korte avstander, med kort vei til Oslo og andre regioner, nærhet til naturopplevelser, kort avstand til avgjørelsene og lav terskel for samarbeid. Vi har også rom for å dyrke egen mat, god tilgang til kortreiste råvarer og tradisjon for matforedling og god råvareetikk. Dette er tre trender og bærekraftprinsipper som idealiseres i byen, men som hverken er lett å gjennomføre for alle eller som er tilgjengelig for alle i byen. Det passer godt til små steder og små lokalsamfunn.

Er vi så annerledes enn andre regioner på timesirkelen fra Oslo? Nei kanskje ikke, men det er de menneskene som bor her som gjør stedene våre spesielle. Det er derfor møtesteder og opplevelser er et viktig innsalgspunkt også når man ønsker å tiltrekke seg næringsliv og være attraktive for jobbsøkere. Det er ikke fordi vi skal gå reiselivet i næringa eller omvendt. Det er fordi det er identitet, mennesker og opplevelser som tiltrekker mennesker som ønsker å flytte på seg. Foran jobbmuligheter. Og så må vi se såpass stort på det i et land som Norge at om noen velger å bo på Hadeland og jobbe på Ringerike så er det allikevel helt supert. Det er levende steder vi ønsker oss, små lokal samfunn

Levende steder. Hadeland fikk nasjonal oppmerksomhet da rikspressen forsøkte å undergrave den internasjonale oppmerksomheten Jevnaker og Kistefos fikk fra verdenspressen i sommer. Fremtidsrettet og attraktivt skrev The New York Times om skulpturparken på Kistefos og slo fast at Jevnaker «was the place to be». Så hva er det de har skjønt i New York som pressen i hovedstaden ikke kunne se da de sendte en reporter med fotograf til Jevnaker en tirsdag og slo fast at her var det helt dødt? - At avstander er relativt. I USA er ikke turen fra Oslogryta til Jevnaker lange snerten. It’s big over there. Hvorfor finner «de i byen» det så vanskelig å se dette selv? At vi er en del av dem. Nå er det vel kanskje sånn at det sitter litt langt inne for mange hadelendinger også å se seg selv som en del av Oslo? Men det er sikkert enda verre for Oslofolk å se Hadeland som en del av byen. Det er interessant i et amerikansk perspektiv, når man tenker på hvor få mennesker vi er og hvor korte avstander vi har.

Det er sikkert annerledes for en som meg selv med bakgrunn som samfunnsgeograf. Det fordrer visse briller for å se sammenhenger på tvers av grenser, avstander og forskjeller. Oslo er Europas raskest voksende hovedstadsregion. Der er det mange mennesker som kommer til å ha behov for noe annerledes. Vi har i mange år hatt barnefamilier som hovedmålgruppe, da det er et faktum at 40 % av disse ønsker en annen bosituasjon en Oslo sentrum kan tilby så snart poden nærmer seg skolealder eller før. Det er mye forskjellige folk som får barn og mange spennende talenter å finne i barnefamilier har vi tenkt, det er en fin gruppe å ha som hovedmålgruppe. Og det er hard konkurranse om å tiltrekke seg barnefamilier på jakt etter mer plass på veien ut av Oslo. Men kanskje er tiden moden for å spesifisere begrepet «talent-tiltrekning» litt?

Talent-tiltrekning. Det er et vanlig ønske blant byer og regioner som jobber med stedsattraktivitet å tiltrekke seg talenter. Regioner og byer konkurrerer om å være mest mulig attraktiv lokalisering for kunnskapsbasert bærekraftig næringsliv – sammenhengen mellom et godt sted å bo og attraktivitet for etablering, det er menneskene som er drivkraften. I overgangen fra industrisamfunnet til bærekraftsamfunnet mener jeg at talent har fått enda flere dimensjoner å spille på. Mange forbinder «talent» med høykompetanse-bedrifter eller høy utdanning. Jeg mener talent er mye mer flersidig og handler om å utnytte potensialet til enkeltindivider, at alle mennesker trenger å føle seg nyttig og at alle mennesker har noe de kan bli gode på om de får muligheten. «Talent-tiltrekning» har med bærekraftsamfunnet fått en tilsvarende sosial side som handler nettopp om det å skape muligheter, se potensiale og tilgjengeliggjøre samfunnet for alle. Dette er det god grobunn for i små lokalsamfunn i full bærekraftsånd.

Hva skal til? Men hvordan skal vi faktisk gjøre det, spør politikerne når de oppfordres til å jobbe med å tiltrekke talenter og ny næringsutvikling. Det vi må gjøre er å ta utgangspunkt i de menneskene og bedriftene som allerede er her. Hvordan kan vi jobbe med de innbyggerne vi har for å få de til å bli? Om kompetansen reiser ut og jobber som en del av Oslodynamikken vil de kanskje etter hvert skape muligheter og bedrifter her. Det viktigste er at de vil bo her. Hvordan kan vi jobbe med interessenter eller «stakeholders» for næringsutvikling og samfunnsutvikling? Det er det stedsbranding handler om. Hvilke historier har vi å fortelle om stedene våre og folka våre? Som er sanne.